| Eg la meg så seint å så silde om en kvell eg visste av ingjen plage at have, då kom der bo ifrå kjærasten min, at eg sille heim ti hennar drage. -Tvinga (et) har elskóven hennar - Då la eg på min sadel av sylv, å beisle av gulle de røde, so rei eg meg 5 sterke mílír frem, med de andre de sover so søta. Då eg kom meg på grønevollen fram, -- høyrde eg klokkunne ringja, ikkje anna eg visste, ikkje anna eg fornam, hell mitt hjærte i 1000 stykker springe. So gjekk eg meg i høgelofte inn der eg va no vandt te å hvíla, der stod no frúer å høviske kvind å klædde min kjæraste te døda. Eg klappa hennar ved hvide kinn, som fyrr ha vori rósenrøda, Herre Gud bære meg fatik ungersvein, no finner eg min kjæraste døde. Hendes fødder vare hvide, hendes finger vare små, hendes øine var blå som en due, brystet ha hó som íl svanedón og munden som sukkeret søda. Håre ha ho som spunnen av gull va' vippa i en liden fløiels-yssa, sine kjærlighetstankar dei sendte ho te Gud, i himmerig der skal vi møtast. Vel kunne eg feste meg ei anno ved min hånd, men alli finne eg hendes líkja, hó finnst no inkje i dette ganske land, å neppe í de trekongeríkja. No sko me drikke den góe bóndejól som bónden 'kon sjav heve lova, men når me kjem í den kullsórte jor då hava me tí te å sova.
|