[BIN: 1162]
Draumkvedet
Oppskrift
eg kve um dei nyte drengjir
eg kve um en
som sovi heve så lengje.
sterkan svevnen fekk
ingjen av mine vinir
som kunna meg uppvekkje.
dei laugevatni bar
då måtte eg på havsensbotnen
mæ salte tårir har.
dei bar inn kling å kakur
så m[åtte] e[g] p[å] h[avsensbotnen]
å sjå mæ fiskjen vakjer.
dei bar inn øl i skål
men ingjen av mine vinir
kunna høyre på mitt mål.
då sov eg så lengji
eg vakna kje fyrr um trettandagjen1
då fuglanne skoke vengjer.
sterke2 svevnen fekk
eg v[akna] k[je] f[yrr] um t[rettandagjen]
då fokkje i kyrkja gjekk.
legg ut tekstinne sine
Olav han stende fyr kyrkjedynni
fortel utav draumanne sine.
igjenom ein tynnyrmoge
eg sleit sunde mi skarlakskåpa
å hui av kvor min fote.
igjenom ein tynnyr(e)ring'e
eg sleit s[unde] mi skarlakskåpe
å hui av kvor min finge.
å ne mæ havi svarte
dæn som mi' fotspori fydder
lær 'kje av bliom hjarta.
å ne mæ havsens bunne
d[æn] s[om] m[i'] f[otspori] f[ydder]
[lær kje av bliom] munni.
å ne på havi jupe
de ville eg ynskje utav Gud
at eg kunna fjuke.
å stuten stend å stangar
dær kjeme ingjen ivi Gjæddarbroi
fyr domanne fedde vrånge.
ho tist punde skyi hange
men endå verre dei gaglemyranne
som eg måtte gange.
å gange
men endå verre den Gjæddarbroi
ho tist punde skyi hange.
fatike låner hus
han tar 'kje ræast i aurom væri
å høyre på ulvetut.
å gange
men endå verre den lindarormen
som trist meg i hælanne hange.
fatike hev gjevi klæi
han tar ikkje ræast i aurom væri
fyr3 håge kjellar bræi.
fatike hev gjevi] konn
[han tar ikkje ræast i aurom] væri
bli stanga av stutehonn.
konnmåli den kan auke
d[æn] t[ar] k[je] r[æast] i a[urom] v[æri]
på store hundegaule.
vikti kan hadde ne
h[an] t[ar] k[je] r[æast] i a[urom] v[æri]
fyr løvetennanne å se.
som gråduva mæ sine ungar
ingjen orme stinge så kvast
som falske mannetungur.
some den Skålestrånd
men dei som fara jolehylen
dei koma væl våte fram.
at eg sille sova så lengji
eg vakna 'kje fyrr um trettan[dagjen]
då fuglanne skoke vengjir.
sterkan svevnen fekk
då møtte en manne mæ båne på armen bar
som gjekk i jori te knes.
dei blandar eg alt isama4
munnen lær å hjarta' i græte
de æ' no 'kje alt så gama5.
dei trøer eg unde min fot
ti glaere sko eg halle meg6
ti mei dæ gjeng meg imot.
den va' så tung å fara
eg måtte upp dei store klippi
å neri bergedalar.
som ørnekløar krøkte
men endå verre den løverkula
som adde på meg søkte.
ho ville mæ meg svala
så kom dær fram tvo lindarormar
som hæna ville kvele.
å tenkte at eg skulle vinne
me bære dæn i svevnen sko fara
dæ gjenge meg adde av minne.
som sterkan svevnen fanga
men alli noken av mine vinir
som kunna løyse meg oto båndo.
sine foreldri ærer
han tar kje ræast i aurom væri
fyr håge kjellar bræi.
dæn fatike ei foraktar
h[an] t[ar] k[je] r[æast] i a[urom] v[æri]
fyr løvenes tann upptraktar.
som gjønni vil vera fri
her veit ingjen livandes
hot i annensmans hjartai bur.
som sterke svevnen fanga
som den enlig fugl på kvist
i fugleburi fanga.
å mine føtanne kvesste
salte tårir av øine rann
å ingjen kunna meg vekkje.
grumme løver på meg sette
så kjeme lindarormen fram
å løvernes tennar knekte.
dæ dreiv så mykje snjore
fekk eg fat i hindehamen
ti lappe mine sko.
b
dreiv 'en snjoren kvite
fekk eg fat i dæn bjønnehamen
som aldri hae noken likje.
å sveipte dæn kringum min fot
så kom ho fram dæn lisle hind
som huggormen jaga ifrå.
å hundanne tok ti gjøy
men dæn som i svevnen sko' fara
d'æ som 'en kunna døy.
ho va' no så vond å gange
så kom fram ein liten smådreng
unde mine føtanne helle.
å fesla mine føtar
men dæn som mi fotspori fydder
dæ bli 'kje gløymt fyrr 'en dør.
å mine finganne feslar
eg sleit sunde mi skarlakskåpa
i tynnyrringjen meg refsa.
igjenom dæn tynnyrmog'e
fram kjæm adde smådrengjinne
dei helt unde kvor min fot'e.
som ørnefjøirir bar
men dæn som mi' fotspori fydder
dæn blive så sjellan gla.
a
i store berg å dalar
men dæn som mi fotspori fydder
dæn må mæ tunga tala.
eitt skogesnar så tykt
dæ møtte meg bå løvir å bjønnir
men livi behelt eg trygt.
mæ fagre gaukanne leik
men dæn som mi fotspori fydder
han gjer kje anten kve hell kjeimar.
som fuglanne hae sitt reii
eg tenkte eg sille 'kje gjera mein
men gaukjen fyrutta meining.
som fuglanne hae si føa
men den må inkje gjera mein
som fuglanne gjer ti nøgjes.
som skorpejonen7 monne fara
dæ va dæn største glei
mæ fagre gaukanne gala.
at ingjen mi fotspori fydder
men d'æ den største8 glei eg veit
at fagre gaukanne gala.
b
i mine langsomme dagar
men eg æ' dæn einaste i verden
som så hev blivi plaga.
så go dæn monne vera
men enten i plage hell store ve
som mig i verden erfaret.
i lindegreininne fara
Gud give jeg måtte i min faders går
fullende mine dage.
som smerter end mitt hjerte
at min fader og moder kjær
av søvnen mig ei kan vekke.
vigt å mål de ei vrakar
han tar 'kje ræast i aurom væri
i ørnekløanne taka.
fatike den kann gjeva
han tar ['kje ræast i aurom væri]
dæn hægste i himmerig vera.
som ville dæn slangjen uppeta
i min søvne jeg tenker om
at jeg i min heim monne vera.
som adde dei løver mon vera
men tungt æ' dæ i dessi væri
mine skjæbnen bera.
i så stor ein kull
dæn som mi' fotspori fydder
han æ meg vist tro å hull.
i så stor ein kvie
ormevrimlen i føtanne stakk
eg måtte på hesten rie.
mæ stor sorg å harm
dæ va' meg te møia lagt
i stor sut å savn.
alt på dei bjørgeklippi
dær høyrde eg mæ lerken sang
dæ va' meg te letti.
å ne mæ klare grunnar
men dæn som mi fotspori fydder
han lær 'kje av bliom munne.
mæ dei andre tura
men dæn som mi fotspori fydder
dæn må 'kje av hjarta sture.
sat i myrke hus
vakna 'kje fyrr um trettandagjen
mæ stor sorg å sut.
dær va' væl mange meg saknar
eg vakna 'kje fyrr um trettandagjen
då fokkje dæ va' samla.
legg ut tekstinne sine
Olav han stende fyr kyrkjedynni
han græt utav draumanne sine.
på alt fokkji han staggar
Olav han stende fyr kyrkjedynni
mæ sine draumar uppvaknar.
dei fara mæ tut å skrål
men dei som fara jolehylen
dei fara mæ tunge mål.
- Månen skine å vegjinne fedde så vie -