Ekstra opplysninger
Orig.ms.
Deretter står Eg kann 'kje, førr ravnen kåm ti jomfruva; han sille bere sendebo å fri. Eg kann 'kji, førr ho svårar 'en på spursmåli. Til slutt har M. Moe skrive, med tilvising til GnF s. 53 ff. Ved min opplæsning af Bugge nr. IX A, erklærer Hæge alt andet for forskjelligt; kun vers 6 hos Bugge mindes hun att (blot med ændringen: "dæ va då den vildan ravn'e"), ligeså vers 7 i følgende form:
Længji so hev eg i lofti legji
å mykji hev meg hændt
men alli så heve den vildan ravn'e
fyrr'e blive meg sændt.
Ved min oplæsning af Bugge nr. IX B kjender Hæge igjen næsten ordret de 4 første vers (i 2 ikke "valravn", men "vildan ravn'e"; i 4 ikke "gulljakkur", men "gullstykkji"). Herpå følger de to vers, Hæge kjendt igjen som sin mors, i Bugge IX A, og så først visen, slig som jeg efte Hæge har opskrevet den her foran. Af prosastykket i B mindtes Hæge slutningen (det var så, at det var tre kongssønner omskabte:en til ravn, en til lindarorm og en til ein kvit'e stein): ravnen fortæller om stenen:
anten eg fyk'e nettar hell jose dagar
so kviler eg meg derpå.
(først: eg kviler meg deruppå).
Af Bugges IX C kjender Hæge nøiagtigt igjen vers 6 i følg. form:
Å hev 'en dæ uti sine1 tankar
at han vi ti meg fri
so lyt 'n lata se' orlogsskipi
i røde gulli2 skrie.
1 se' 2 gulle
Af B kjender Hæge ikke vers 9 og 10, af C ikke v. 8. Supplementet i DgF III, 835 kjender Hæge innholdet af, men ikke "versingji". "Det hørte til visen, slig som mor hendes kunde den".